Danmark penning Magnus den gode (1042-1047), Lund. Hbg 1 – 1+

Produktinformasjon

Magnus den Gode, penning, Lund 1042–1047. Hbg. 1 Sølv, 1,11 g, 17 mm, kv. 1+

Forsiden viser en pansret, hjelmbærende byste vendt mot venstre med omskriften *MAHNVX RE*. Baksiden bærer et langt kryss med halvmåneformede avslutninger — myntmesterens navn og myntsted fordelt i feltene.

Hbg. 1 er den første av atten typer Hauberg registrerer fra Lund under Magnus. P.C. Haubergs referanseverk fra 1900 er fortsatt grunnlaget for typebestemmelse; auksjonen over hans samling i København 1929 spesifiserer typene videre i undertyper. Dette eksemplaret svarer til nr. 645 i den auksjonen.

Ex Hornung auksjon 40, 04.05.1996, lot 32

En kort historisk kontekst

Magnus den Godes mynter — myntpregning under en kortvarig dansk kongetid

Magnus den Gode har en livshistorie det er vanskelig å ikke dvele ved. Han ble født som sønn av Olav den hellige og en tjenestekvinne på kongsgården, og fikk i dåpen navnet Karlamagnus — etter Karl den store. Da Olav måtte flykte til Gardarike tok han den fireårige sønnen med seg. Magnus ble igjen hos fyrst Jaroslav i Russland da faren dro videre, og var der da Olav falt ved Stiklestad i 1030. Fire år senere sendte nordmennene Kalv Arnesson til Russland for å hente gutten hjem — og i 1035 ble Magnus hyllet som Norges konge. Tilnavnet «den Gode» sier noe om omdømmet han etterlot seg: en konge som lyttet til gode råd, holdt loven og respekterte inngåtte avtaler. Han rakk å bli konge også i Danmark i 1042, men styringen av to riker under konstant press fra tronkrevere slet på ressursene. I 1047 falt han av hesten og døde av skadene kort tid etter.

Mynter preget i hans navn er kjent i et overraskende stort antall typer — 38 i alt, ifølge Hauberg — særlig mange fra myntstedet Lund. Det er nettopp dette mangfoldet som gjør disse myntene til et interessant studium.

Årsaken til variasjonen er ikke tilfeldig. Myntproduksjon på 1000-tallet var et gjennomgående manuelt håndverk. Stemplene ble skåret for hånd, ett og ett, og ingen to stempler ble helt like. Slitasjen var høy — stemplene sprakk, ble byttet ut og laget på nytt — og i en tid da skriftlighet ikke var en selvfølge, hendte det at gravørene som laget dem ikke kunne lese det de risset inn. Resultatet er inskripsjoner som glir over i det uleselige, bokstaver som snur, tegn som forvandles til ornament. Det er ikke slurv i moderne forstand; det er et håndverk utøvd under helt andre forutsetninger enn vi er vant til å tenke oss.

For den som samler på Magnus-myntene handler det ikke nødvendigvis om å jakte alle variantene — en god oversikt over dem finner man i auksjonskatalogens over Haubergs samling fra 1929. Men å holde en slik mynt i hånden og se at nettopp dette stempelet avviker fra det neste, at en bokstav er snudd eller en detalj i portrettet er litt annerledes utført, er å observere noe ekte: det konkrete arbeidet til en håndverker som for tusen år siden satt og graverte med de verktøyene og de kunnskapene han hadde.

Magnus den Godes mynter er ikke sjeldne som gruppe, men de er aldri helt like. Det er en del av det de er. I markedet dukker de likevel opp sjeldnere enn mynter fra Svend Estridsens langt lengre regjeringstid — noe som naturlig gjenspeiler at Magnus bare rakk fem år som dansk konge.

Typologisk følger Lund-myntene i stor grad de angelsaksiske forbildene fra Æthelred-perioden, en tradisjon som hadde satt dype spor i skandinavisk myntproduksjon siden Knuds tid. Av de atten typene Hauberg registrerer fra Lund er det bare tre som bærer utpregede kristne motiver: Hbg. 12 med en hånd — det angelsaksiske Dextera Domini-motivet — Hbg. 15 med et lam og kors, og Hbg. 16 med en fugl som kan leses som due eller ravn, og som dermed står i et interessant spenningsfelt mellom kristen og norrøn bildeverden. Flertallet av Lund-typene holder seg til ikke-religiøse fremstillinger. Den mer markante bysantinske innflytelsen — englemotiver, keiserlig drakt, frontalportrett — er et trekk som tilhører etterfølgerens myntpregning snarere enn Magnus’ egen.