Antoninuspesten – pandemien som rystet Romerriket

Året er 166 e.Kr. og Lucius Verus har akkurat gjennomført et vellykket felttog mot Parthia helt øst i det romerske imperiet. Under kong Vologaeses IV hadde partherne angrepet den romerske provinsen Armenia og tvunget den romersk-vennlige kong Sohaemus i eksil. Marcus Aurelius sendte medkeiser Lucius Verus for å løse oppgaven, og takket være de dyktige generalene Marcus Statius Priscus og Avidius Cassius, tok romerne tilbake kontrollen over Armenia. De marsjerte også dypt inn i Mesopotamia og inntok parthernes hovedstad Ktesiphon. Felttoget var en stor suksess som gav orden i de østre provinsene og samtidig brakte rikdommer tilbake til hovedstaden. Gleden skulle imidlertid bli kortvarig da det viste seg at romerne hadde tatt med seg en usynlig fiende tilbake fra felttoget, et dødelig virus som ikke kunne bekjempes med sverd eller andre midler man rådet over i antikken. Viruset spredte seg raskt over store deler av den romerske verden og skal også ha nådd ulike germanske stammer utenfor romernes grenser. Antikke kilder hevder at pesten spredte seg over store deler av imperiet og at enkelte landsbyer i Italia ble lagt helt øde. Legionene som var utstasjonert ved Rhinen ble desimert da pesten raste gjennom leirene. Cassius Dio skriver at så mange som 2000 døde hver dag i Roma da pesten raste som verst. Den greske legen Klaudios Galenos gir stykkevis skildringer av sykdommen i avhandlingen Methodus Medendi. Pesten beskrives som omfattende og langvarig med symptomer som feber, diaré og betennelse i svelget. Ni dager ut i sykdomsforløpet skal mange av de rammede ha fått væskende byller på huden. Forskere har i ettertid pekt på sykdommen som et utbrudd av meslinger eller kopper som datidens europeiske befolkning var svært lite motstandsdyktige mot. Man anslår at sykdommen tok livet av rundt 5 millioner mennesker og at så mye som en tredjedel av befolkningen døde ut i enkelte områder. Hæren som ofte bodde tett på kaserner ble særlig hardt rammet og massedøden blant soldatene førte til at det romerske imperiet ble svekket og grensene ble sårbare for angrep. Man antar at pesten varte i rundt 15 år før den til slutt ebbet ut, men intensiteten av pesten varierte nok en god del i denne perioden. Det verserer teorier om at både Lucius Verus og Marcus Aurelius døde av pesten. Verus døde i år 168 på vei hjem til Roma etter et felttog ved Donau. Aurelius døde i 180 etter å ha tilbrakt over 10 år ved frontlinjen langs Donau og kjempet mot fiendtlige stammer som stadig forsøkte å trenge inn i romernes landområder. På dødsleiet skal Marcus Aurelius ha uttalt: «Gråt ikke for meg; tenk heller på pesten og på hvor mange som er døde».

Går man to år tilbake så var det utenkelig for de fleste av oss at den moderne verden skulle bli rammet av en pandemi som sprer seg til samtlige kontinenter og forårsaker massedød og økonomisk nedgang. I dag er pandemien et faktum og selv med moderne teknologi og et bredt internasjonalt samarbeid har man verken klart å stanse spredningen eller å lage medisiner som er hundre prosent effektive mot viruset. Man får et godt inntrykk av hvor mye kaos og frykt denne usynlige fienden forårsaket i de gamle sivilisasjonene der man ikke fullt forstod hva som forårsaket sykdommen og hvor den kom fra. Man kunne bare observere det dødelige utfallet.

I nettbutikken har vi noen flotte mynter av keiserne Lucius Verus og Marcus Aurelius som både måtte bekjempe ytre fiender og håndtere et stort pestutbrudd. De markerer slutten på den romerske gullalderen og starten på nedgangen av det mektige keiserriket.